Ja, hva betyr egentlig avhending?

Forsiden på kulturdelen i Aftenposten den 3. november 2009 hadde en overskrift som lød som følger: «Hva betyr egentlig avhending?»

Inne i avisen kommer det frem at mange byråkrater ikke vet hva dette og mange andre ord, betyr. Språkrådet har derfor utarbeidet en såkalt Kanselliste, «en liste med litt stive ord og uttrykk som sjelden brukes i dagligspråket, men som ofte forekommer i brev og andre tekster fra det offentlige». I Språkrådets ordliste finner vi at «avhending» helst bør omtales som «salg (det at noe skifter eier, oftest ved kjøp og salg)». «Avhending av fast eiendom» bør være «salg av fast eiendom». I selve kansellisten får vi i tillegg følgende anbefaling for verbet «avhende»: «avstå fra, skille seg av med ved salg; selge; overføre, overdra.» Eksempelet, som vi også finner i flere ordbøker, er: «han solgte sine aksjer», i stedet for «han avhendet sine aksjer».

Det er liten tvil om ordets faktiske betydning: det er salg det er snakk om, helst salg av fast eiendom og aksjer. Så hvorfor er det slik at man stadig påtreffer «avhende/avhending» i betydningen «kaste» i oversetternorsk?

De fleste bruksanvisninger inneholder et avsnitt om hvordan produktet skal behandles når det er utrangert. Her ser man ofte at denne prosessen omtales som «avhending» av produktet; når man skal kaste, resirkulere eller destruere produktet, «avhender» man det. Et eksempel på en standardsetning man ofte påtreffer:

Please dispose of the device and the batteries in accordance with national or public regulations or environmental protection or recycling regulations.

Avhend apparatet og batteriene i samsvar med nasjonale eller offentlige forskrifter eller retningslinjer for miljøvern eller resirkulering.

Bokmålsordboka informerer oss om at avhende betyr å «selge, bytte bort; skille seg av med» og nevner «a- noen verdipapirer» som eksempel. Norsk ordbok oppgir følgende som definisjon: «skille seg av med ved salg: skaffe seg penger ved å avhende fast eiendom / han avhendet sine aksjer». Man avhender med andre ord en tomt eller aksjer, man avhender ikke vaskemaskinen når man leverer den på en søppelfylling. Vi har ikke funnet noe belegg i noen norsk ordbok for at avhende kan brukes i betydningen kaste; heller ikke Internett-søk på hjemmesidene til flere renholdsfirmaer og kommunale renholdsetater, bransjen selv med andre ord, har avstedkommet noe treff på avhende i betydningen kaste.

Noen raske søk i diverse oversettelsesminner forteller oss at ordet som gjerne oversettes med avhende, er engelske dispose (of), men også waste handling og liknende fraser (for eksempel oppstyltede uttrykk som handling of end-of-life electric and electronic equipments). Oxford Dictionary of English definerer dispose of slik: «get rid of by throwing away or giving or selling to someone else: the waste is disposed of in the North Sea | People now have substantial assets to dispose of after their death». Dispose of kan med andre ord bety det vi ifølge norske ordbøker må kalle avhending, «giving or selling to someone else», men det kan også bety å kaste, «get rid of by throwing away». På engelsk har man med andre ord ett uttrykk – dispose (of) – for noe vi på norsk må ha to for å gjengi, nemlig avhende for betydningen selge, og kaste m.fl. for det å kvitte seg med.

Her er konteksten – som alltid – viktig. Hvis dispose (of) brukes i en juridisk/økonomisk kontekst hvor det er åpenbart at det er snakk om overføring av midler, kan avhende selvsagt fint brukes. I de sammenhenger vi som oftest påtreffer dispose (of), er det imidlertid snakk om tilfeller som det første eksempelet Oxford Dictionary of English oppgir (der avfall blir kastet på Nordsjøen). Her må avhende være feil i en norsk oversettelse.

Hvilke ord er det da som egner seg? Det hverdagslige ordet «kaste» kan brukes som verb i mange sammenhenger, likeledes kassere, levere inn, bli kvitt, kondemnere, makulere, skifte ut, ta ut av bruk/produksjon, skrote, utrangere, utsortere, destruere eller vrake, eventuelt deponere, alt etter sammenheng (vrake, kondemnere og skrote som regel når det gjelder kjøretøyer, sjelden ellers; ta ut av bruk/produksjon benyttes ofte om maskiner på en fabrikk o.l.).

Som substantiv/overskrift fungerer miljøinformasjon, miljøhåndtering, miljørensing, innlevering, kildesortering, kassasjon/kassering, avfallshåndtering, gjenvinning, materialgjenvinning, gjenbruk, (bort)kasting, fjerning, utskifting (innebærer at noe tas ut og erstattes av en ny gjenstand), ombruk, resirkulering, deponering, destruksjon, renovasjon, utsortering, behandling av restavfall, avfallsinnsamling, behandling av kasserte produkter og vraking fint, avhengig av sammenheng og presisjonsnivå. Ofte går det frem hva slags avfallshåndtering det er snakk om.

Det som omtales i Aftenposten, er at man bør unngå tunge og arkaiske ord som avhending/avhende, og heller bruke salg/selge. Det er altså en forskyvning fra et høytidelig og «kansellistisk» språk til et mer tilgjengelig språk Språkrådet tar til orde for. I oversetterbransjen er det imidlertid ikke stilnivået som er blitt forskjøvet, men betydningen av ordet. Kanskje nettopp fordi ordet ikke brukes særlig mye lenger og fordi mange har unnlatt å ta hensyn til konteksten når de har slått opp dispose (of) i Stor engelsk-norsk ordbok (hvor begge de engelske betydningene eksemplifiseres uten særlig kontekstualisering), kan det virke som om man har gjort ordet til «sitt» i oversetterbransjen og gitt det en ny betydning. At man aldri påtreffer ordet i betydningen kaste i noe annet enn oversatte tekster, kan være en indikasjon på det. Det kan virke som om norsk er en intern bedriftshemmelighet noen ganger, og at det er det enkelte byrået som har funnet det opp.

Det er sjelden noen ulempe å slå opp ord for å finne ut av deres faktiske betydning ute i verden; det kan imidlertid gå riktig galt hvis man tviholder på gamle misforståelser som er banket igjennom av det enkelte byrås ofte selvoppnevnte språkekspertise. Nettopp holdingen til språket avslutter også Språkrådet sin ordliste med, der finner vi nemlig følgende sitat av dansken Leif Becker Jensen:

Det nytter f.eks. ikke at kræve klart sprog hvis chefen i virkeligheden synes at den snørklede kancellistil er skabt af Vorherre og ikke kan ændres. Man kan kort sagt ikke ændre sproget hvis man ikke også ændrer holdningerne – i modsat fald bliver der tale om en ren kosmetisk behandling.

Denne uttalelsen er selvsagt ikke helt irrelevant med tanke på vår bransje heller, men hos oss er det jo gjerne oversettelsesminnet og den interne språkekspertisen som inntar rollen som «Vorherre» i disse spørsmålene …

Frilans! av Atle Hansson

Observante lesere har kanskje lagt merke til reklamefremstøtet til høyre på denne siden.

Vi har ikke solgt vår akk så svarte sjel, men funnet en bok vi mener kan gjøre livet litt enklere for frilansere.

Med en viss grad av overraskelse og glede har vi nemlig funnet ut at Atle Hanssons bok Frilans! En komplett håndbok for frilansere (og for deg som vil bli det) tar tak i ganske mange av de praktiske tingene ved frilanslivet vi ville ha tatt opp her. Selv om boken ikke handler spesielt om frilansoversettere, vil nok det meste av innholdet være relevant også for oss.

Det er ikke så mange ressurser å gå til for nye og vordende frilansere for å få praktisk og matnyttig informasjon, men denne boka fyller langt på nær de fleste behov. Alt fra etablering av firma og prissetting til utforming av hjemmekontoret, fysiske øvelser for å unngå det totale forfall, arbeidsrutiner/motivasjon og hva slags fradrag på skatten du bør passe på, blir behandlet her.

Det er flott at disse tipsene er samlet mellom to permer, og at boken i motsetning til diverse andre bøker og blogger vi har vært borti, handler om norske forhold.

For ordens skyld: Vi er ikke blitt betalt for å anbefale boken. Vi nøler likevel ikke med å gjøre nettopp det.

Om å sette pris på seg selv

100 dager etter forrige innlegg er det kanskje på tide med litt påfyll, så her er noen tanker om noe som mange oversettere, særlig frilansere, er opptatt av: kroner og øre.

Ordprisen i Norge har ligget på rundt 1 kr, pluss-minus 10–15 øre, i lang tid. Et sted mellom ca. 85 øre og 1,15 kr per ord er et ganske vanlig honorar for frilansere som jobber for oversetterbyråene; jobber en mot direktekunder eller har en statsautorisasjon i bagasjen, er det ikke uvanlig å ta seg bedre betalt. Det er selvsagt variasjoner, men det ligger i kortene at en kan sikre seg flere oppdrag ved å legge seg i den nedre delen av skalaen og ikke i den øvre. Samtidig bør en ikke legge seg så lavt at honoraret ikke veier opp for innsatsen, eller for høyt slik at ingen vil ha råd til å bruke en. Oppdragsgiveren vil gjerne ha minst mulig utlegg og en pris som vil lønne seg for dem med hensyn til betalingen de selv får fra sin kunde, og oversetteren vil ha en grei pris og bra med oppdrag – en heltidsjobb som det går an å leve av, med andre ord.

Her ser vi allerede en litt snodig mekanisme i sving, nemlig at det ofte er oppdragsgiveren som bestemmer prisen. Oversetteren – leverandøren – bør i stedet sette en pris på sine tjenester slik at oppdragsgiveren må ta stilling til den. Slik fungerer det stort sett overalt ellers i samfunnet. (Mange byråer ber potensielle frilansere om å oppgi sin pris når man henvender seg til dem for første gang; vi trenger ikke å skjære alle over én kam.) Jobber du mye for ett byrå, kan du forvente samme pris stort sett hele tiden. Unntaket er store jobber som det noen ganger kreves rabatt på. Dette er også en merkelig mekanisme. Det tar meg like lang tid å oversette ett oppdrag på 20 000 ord som 20 x 1000 ord fordelt på forskjellige oppdrag, om ikke lenger – det må sikres at termer og annet er konsekvent oversatt i et større materiale, blant annet. Hvorfor skal jeg i praksis ta meg betalt for bare 15 000 av de 20 000 ordene? At det knapt betales for repetisjoner og 100 %, bør være rabatt nok.

Det er nemlig ikke så enkelt som at en får x øre betalt per ord. Honorarene kan regnes ut på forskjellige måter, og det er ikke uvanlig å operere med såkalte trapper, priser som er gradert etter treffprosenten i et minne, gjerne prosentvis. 100–50–25 f.eks., vil si at no match betales 100 % (full pris), fuzzy 50 % av fullpris og 100 %-treff / repetisjoner med 25 %. En sjelden gang kommer en også over «vektede ord» eller WWC (Weighted Word Count). Dette er ett tall som allerede er vektet. 100 ord no match, 100 ord fuzzy og 100 ord repetisjoner, f.eks., blir 190 vektede ord hvis en betaler fullpris for no match, 60 % av fullpris for fuzzy og 30 % for repetisjoner og 100 %-treff. Regnestykket blir 100 + (100 * 60 %) + (100 * 30 %). Sluttsummen, 190, ganges med fullpris for å få en pris som er vektet, altså hvor det er tatt hensyn til forskjellige treffprosenter. Det er enkelt å regne ut en pris fra vektede ordtellinger og rimeligvis færre tall å forholde seg til, men det er ikke like enkelt å forholde seg til for oversetteren når det skal beregnes tidsbruk. 190 vektede ord kan ha flere forskjellige forhold mellom no match, fuzzy og repetisjoner. Det sier seg selv at no match og fuzzytreff (avhengig av hvor høye treff det er snakk om) ikke går like raskt som 100 % og repetisjoner.

Ideelt sett bør en operere med sine egne og forskjellige satser ut fra hvor krevende og «ubeleilig» jobben er. En bør ta bedre betalt for en jobb som tar lenger tid, eksempelvis tekster innenfor juss, medisin eller rent terminologiarbeid (utarbeidelse av ordlister osv., som nødvendigvis betyr mye research). Med «ubeleilig» mener jeg tidsfrist og liknende. Hvis jeg får en jobb på slutten av arbeidsdagen på fredag med tidsfrist mandag morgen (det er absolutt ikke uvanlig!), må jeg nødvendigvis jobbe i helgen for å få det til. Slikt bør «straffes» med en ekstra «helgeavgift». Likedan med jobber som haster ekstremt, og som en må legge fra seg alt annet for å få gjort i det hele tatt. Det fører til omrokkeringer og kanskje problemer med leveringene til andre kunder, altså ekstra administrasjon og kanskje noe godsnakking/brannslokking som i verste fall kan føre til at en får problemer med andre kunder. Også her bør man kunne kreve ekstra betalt for bryderiet. Kunden selv mener selvsagt alltid at nettopp deres oppdrag bør ha forrang; en frilanser med mange kunder og mange forskjellige tidsfrister må rimeligvis søke å behandle samtlige like rettferdig og profesjonelt.

Timebetaling er ikke uvanlig når det er snakk om korrekturlesning. Det er umulig å si hvor lang tid en slik jobb vil ta ut fra ordantallet; det kan ta lenger tid å korrekturlese 500 ord enn 5000 hvis jobben er tilstrekkelig dårlig utført. Her bør en sjekke hvor mye en klarer å oversette på en time og ta det som utgangspunkt. Den timen du bruker på korrekturlesing, bør kunne dekkes inn som om du oversatte. Hvis du f.eks. oversetter 400 ord i timen til 1 kr ordet, har du en «timelønn» på 400 kr. Hvis du legger til litt tid til egenkorrektur på disse ordene, kan du kanskje regne rundt 430–450 kr timen. En slik vurdering bør også ligge til grunn for timebetalingen på korrekturer. Det bør selvsagt ikke ta en time å korrekturlese 400 ord, men med en slik timepris sikrer du at du ikke taper penger på å ta på deg korrekturoppdrag kontra oversettelsesoppdrag. Dette er også en taktisk disposisjon: Kunden forventer ofte at korrekturer gjøres nærmest gratis, så å skru opp prisen vil signalisere at du ikke egentlig ønsker slike oppdrag. Også det at korrekturer ofte er svært dårlig betalt i forhold til oversetting, sier litt om bransjens litt uklare forståelse av kvalitetssikring: Når min kunde kjøper ca. 10 minutter av min tid og teksten strengt tatt krever minst en times omfattende arbeid for å få den til å minne om norsk, hva tror man er konsekvensen – gratisarbeid eller skumlesing og (i beste fall) en kjapp stavekontroll?

Frilansoversettere bør ta seg bedre betalt. Hovedgrunnen til det har ikke med grådighet å gjøre, det gjelder i første rekke kvaliteten. Det er motiverende å få så god økonomisk dekning for en jobb at en kan ta seg tid til å kvalitetssikre produktet ordentlig. En slik løsning vil også byrået vinne på. Siden de ikke bør ta seg råd til å betale middelmådige oversettere i dyre dommer for å levere arbeid de må bruke lang tid på å rette opp i etterkant, får man automatisk faset ut folk som rett og slett ikke holder mål. Da innser man kanskje at det er lurere å heller betale en dyktig oversetter godt og bruke mindre tid på etterarbeidet, enn å kaste penger etter folk som bare spekulerer i å gjøre mest mulig raskest mulig for å få mest mulig penger inn på konto raskest mulig, helt uten å ofre kvaliteten en tanke (det er god grunn til å mistenke enkelte oversettere for å tenke nettopp slik).

Byråene vil selvsagt ha frilansere i stallen som tar 50 øre ordet og leverer fremragende kvalitet raskt hver eneste gang. Like selvsagt er det at en oversetter som kjenner litt til prisnivået i bransjen og sin egen verdi som oversetter, aldri vil ta seg bryderiet med å stå opp om morgenen engang for en slik betaling. Frilansoversettere bør selvsagt gjøre det enhver næringsdrivende med noe forretningsteft vil gjøre, nemlig å bruke mindre tid og mindre krefter på jobber som er dårlig betalt, og aller helst si tvert nei når vilkårene ikke er gode nok. Det lønner seg rett og slett ikke for noen å bruke timevis på finpussing av formuleringer når vilkårene er for dårlige. Motivasjonen blir selvsagt heller ikke bedre av å kaste perler for svin.

Det heter seg nemlig at man får det man betaler for. Hvis du får betalt 50 øre ordet for å oversette en tekst, bør det reflekteres i kvaliteten. Selv ville jeg ikke sluppet fra meg en tekst til denne prisen uten å være fullstendig klar over at den var rent ut sagt bedriten. Jeg ville sett frem til totalslakt fra kunden og dermed en mulighet til å forklare byrået jeg gjorde jobben for, at det er prisnivået deres som gjør at jeg er nødt til å legge meg på et slikt nivå. Da får de et ytterst konkret valg: pris eller kvalitet. Noen byråer må faktisk behandles så brutalt for at de skal forstå at også frilansere må ta hensyn til forholdet mellom tid og penger, lønnsomhet og veldedighet, integritet og «prostitusjon». Akkurat som et byrå er nødt til når de får henvendelser fra sine kunder.

Det burde vært en slags felles enighet om prisnivået slik at frilansere vet hvor de bør legge seg. Dette siste er nok dessverre ønsketenkning all den tid frilansoversettere i Norge ikke er organisert, vi har ingen oversetterforening bak oss til å forhandle og sørge for kontrakter og andre formelle ting. Samtidig er det å sette sine egne priser og styre sjappa selv en av fordelene ved å være frilanser. Det er med andre ord den enkelte oversetters ansvar å sørge for at inntjening, innsats og potensialet for en jevn strøm av jobb reflekteres i den prisen man setter på de tjenestene man leverer.