100 dager etter forrige innlegg er det kanskje på tide med litt påfyll, så her er noen tanker om noe som mange oversettere, særlig frilansere, er opptatt av: kroner og øre.
Ordprisen i Norge har ligget på rundt 1 kr, pluss-minus 10–15 øre, i lang tid. Et sted mellom ca. 85 øre og 1,15 kr per ord er et ganske vanlig honorar for frilansere som jobber for oversetterbyråene; jobber en mot direktekunder eller har en statsautorisasjon i bagasjen, er det ikke uvanlig å ta seg bedre betalt. Det er selvsagt variasjoner, men det ligger i kortene at en kan sikre seg flere oppdrag ved å legge seg i den nedre delen av skalaen og ikke i den øvre. Samtidig bør en ikke legge seg så lavt at honoraret ikke veier opp for innsatsen, eller for høyt slik at ingen vil ha råd til å bruke en. Oppdragsgiveren vil gjerne ha minst mulig utlegg og en pris som vil lønne seg for dem med hensyn til betalingen de selv får fra sin kunde, og oversetteren vil ha en grei pris og bra med oppdrag – en heltidsjobb som det går an å leve av, med andre ord.
Her ser vi allerede en litt snodig mekanisme i sving, nemlig at det ofte er oppdragsgiveren som bestemmer prisen. Oversetteren – leverandøren – bør i stedet sette en pris på sine tjenester slik at oppdragsgiveren må ta stilling til den. Slik fungerer det stort sett overalt ellers i samfunnet. (Mange byråer ber potensielle frilansere om å oppgi sin pris når man henvender seg til dem for første gang; vi trenger ikke å skjære alle over én kam.) Jobber du mye for ett byrå, kan du forvente samme pris stort sett hele tiden. Unntaket er store jobber som det noen ganger kreves rabatt på. Dette er også en merkelig mekanisme. Det tar meg like lang tid å oversette ett oppdrag på 20 000 ord som 20 x 1000 ord fordelt på forskjellige oppdrag, om ikke lenger – det må sikres at termer og annet er konsekvent oversatt i et større materiale, blant annet. Hvorfor skal jeg i praksis ta meg betalt for bare 15 000 av de 20 000 ordene? At det knapt betales for repetisjoner og 100 %, bør være rabatt nok.
Det er nemlig ikke så enkelt som at en får x øre betalt per ord. Honorarene kan regnes ut på forskjellige måter, og det er ikke uvanlig å operere med såkalte trapper, priser som er gradert etter treffprosenten i et minne, gjerne prosentvis. 100–50–25 f.eks., vil si at no match betales 100 % (full pris), fuzzy 50 % av fullpris og 100 %-treff / repetisjoner med 25 %. En sjelden gang kommer en også over «vektede ord» eller WWC (Weighted Word Count). Dette er ett tall som allerede er vektet. 100 ord no match, 100 ord fuzzy og 100 ord repetisjoner, f.eks., blir 190 vektede ord hvis en betaler fullpris for no match, 60 % av fullpris for fuzzy og 30 % for repetisjoner og 100 %-treff. Regnestykket blir 100 + (100 * 60 %) + (100 * 30 %). Sluttsummen, 190, ganges med fullpris for å få en pris som er vektet, altså hvor det er tatt hensyn til forskjellige treffprosenter. Det er enkelt å regne ut en pris fra vektede ordtellinger og rimeligvis færre tall å forholde seg til, men det er ikke like enkelt å forholde seg til for oversetteren når det skal beregnes tidsbruk. 190 vektede ord kan ha flere forskjellige forhold mellom no match, fuzzy og repetisjoner. Det sier seg selv at no match og fuzzytreff (avhengig av hvor høye treff det er snakk om) ikke går like raskt som 100 % og repetisjoner.
Ideelt sett bør en operere med sine egne og forskjellige satser ut fra hvor krevende og «ubeleilig» jobben er. En bør ta bedre betalt for en jobb som tar lenger tid, eksempelvis tekster innenfor juss, medisin eller rent terminologiarbeid (utarbeidelse av ordlister osv., som nødvendigvis betyr mye research). Med «ubeleilig» mener jeg tidsfrist og liknende. Hvis jeg får en jobb på slutten av arbeidsdagen på fredag med tidsfrist mandag morgen (det er absolutt ikke uvanlig!), må jeg nødvendigvis jobbe i helgen for å få det til. Slikt bør «straffes» med en ekstra «helgeavgift». Likedan med jobber som haster ekstremt, og som en må legge fra seg alt annet for å få gjort i det hele tatt. Det fører til omrokkeringer og kanskje problemer med leveringene til andre kunder, altså ekstra administrasjon og kanskje noe godsnakking/brannslokking som i verste fall kan føre til at en får problemer med andre kunder. Også her bør man kunne kreve ekstra betalt for bryderiet. Kunden selv mener selvsagt alltid at nettopp deres oppdrag bør ha forrang; en frilanser med mange kunder og mange forskjellige tidsfrister må rimeligvis søke å behandle samtlige like rettferdig og profesjonelt.
Timebetaling er ikke uvanlig når det er snakk om korrekturlesning. Det er umulig å si hvor lang tid en slik jobb vil ta ut fra ordantallet; det kan ta lenger tid å korrekturlese 500 ord enn 5000 hvis jobben er tilstrekkelig dårlig utført. Her bør en sjekke hvor mye en klarer å oversette på en time og ta det som utgangspunkt. Den timen du bruker på korrekturlesing, bør kunne dekkes inn som om du oversatte. Hvis du f.eks. oversetter 400 ord i timen til 1 kr ordet, har du en «timelønn» på 400 kr. Hvis du legger til litt tid til egenkorrektur på disse ordene, kan du kanskje regne rundt 430–450 kr timen. En slik vurdering bør også ligge til grunn for timebetalingen på korrekturer. Det bør selvsagt ikke ta en time å korrekturlese 400 ord, men med en slik timepris sikrer du at du ikke taper penger på å ta på deg korrekturoppdrag kontra oversettelsesoppdrag. Dette er også en taktisk disposisjon: Kunden forventer ofte at korrekturer gjøres nærmest gratis, så å skru opp prisen vil signalisere at du ikke egentlig ønsker slike oppdrag. Også det at korrekturer ofte er svært dårlig betalt i forhold til oversetting, sier litt om bransjens litt uklare forståelse av kvalitetssikring: Når min kunde kjøper ca. 10 minutter av min tid og teksten strengt tatt krever minst en times omfattende arbeid for å få den til å minne om norsk, hva tror man er konsekvensen – gratisarbeid eller skumlesing og (i beste fall) en kjapp stavekontroll?
Frilansoversettere bør ta seg bedre betalt. Hovedgrunnen til det har ikke med grådighet å gjøre, det gjelder i første rekke kvaliteten. Det er motiverende å få så god økonomisk dekning for en jobb at en kan ta seg tid til å kvalitetssikre produktet ordentlig. En slik løsning vil også byrået vinne på. Siden de ikke bør ta seg råd til å betale middelmådige oversettere i dyre dommer for å levere arbeid de må bruke lang tid på å rette opp i etterkant, får man automatisk faset ut folk som rett og slett ikke holder mål. Da innser man kanskje at det er lurere å heller betale en dyktig oversetter godt og bruke mindre tid på etterarbeidet, enn å kaste penger etter folk som bare spekulerer i å gjøre mest mulig raskest mulig for å få mest mulig penger inn på konto raskest mulig, helt uten å ofre kvaliteten en tanke (det er god grunn til å mistenke enkelte oversettere for å tenke nettopp slik).
Byråene vil selvsagt ha frilansere i stallen som tar 50 øre ordet og leverer fremragende kvalitet raskt hver eneste gang. Like selvsagt er det at en oversetter som kjenner litt til prisnivået i bransjen og sin egen verdi som oversetter, aldri vil ta seg bryderiet med å stå opp om morgenen engang for en slik betaling. Frilansoversettere bør selvsagt gjøre det enhver næringsdrivende med noe forretningsteft vil gjøre, nemlig å bruke mindre tid og mindre krefter på jobber som er dårlig betalt, og aller helst si tvert nei når vilkårene ikke er gode nok. Det lønner seg rett og slett ikke for noen å bruke timevis på finpussing av formuleringer når vilkårene er for dårlige. Motivasjonen blir selvsagt heller ikke bedre av å kaste perler for svin.
Det heter seg nemlig at man får det man betaler for. Hvis du får betalt 50 øre ordet for å oversette en tekst, bør det reflekteres i kvaliteten. Selv ville jeg ikke sluppet fra meg en tekst til denne prisen uten å være fullstendig klar over at den var rent ut sagt bedriten. Jeg ville sett frem til totalslakt fra kunden og dermed en mulighet til å forklare byrået jeg gjorde jobben for, at det er prisnivået deres som gjør at jeg er nødt til å legge meg på et slikt nivå. Da får de et ytterst konkret valg: pris eller kvalitet. Noen byråer må faktisk behandles så brutalt for at de skal forstå at også frilansere må ta hensyn til forholdet mellom tid og penger, lønnsomhet og veldedighet, integritet og «prostitusjon». Akkurat som et byrå er nødt til når de får henvendelser fra sine kunder.
Det burde vært en slags felles enighet om prisnivået slik at frilansere vet hvor de bør legge seg. Dette siste er nok dessverre ønsketenkning all den tid frilansoversettere i Norge ikke er organisert, vi har ingen oversetterforening bak oss til å forhandle og sørge for kontrakter og andre formelle ting. Samtidig er det å sette sine egne priser og styre sjappa selv en av fordelene ved å være frilanser. Det er med andre ord den enkelte oversetters ansvar å sørge for at inntjening, innsats og potensialet for en jevn strøm av jobb reflekteres i den prisen man setter på de tjenestene man leverer.
